Sluttrapport: Nefrokalsinose hos laksesmolt – en kartleggingsundersøkelse med fokus på risikofaktore (NEFROSMOLT)

Nefrokalsinose har vært kjent som en produksjonsrelatert sykdom hos oppdrettslaks i mer enn

20 år, og beskrives som utfelling av mineraler i nyretubuli og urinlederen og/eller samlerør.

I dette prosjektet har vi vist at selv om det er mulig å identifisere alvorlige grader av nef-

rokalsinose makroskopisk, bør man bruke histologi til å vurdere tilstanden for en mer presis

diagnostikk. Bruken av røntgen ble testet i en pilotstudie, og gir interessante muligheter for å

vurdere nefrokalsinose uten å måtte avlive fisken. I en kartleggingsstudie utført i settefiskanlegg

i Midt-Norge og deres mottaksanlegg ble alle fiskegruppene diagnostisert med nefrokalsinose.

Mens de fleste fiskene hadde milde grader av nefrokalsinose, med ubetydelige vevsskader, hadde

enkelte fisk alvorlige grader av nefrokalsinose med nesten fullstendig tap av normal nyrestruk-

tur. Nefrokalsinose var mest sannsynlig reversibel etter utsett i sjø hos fisk med milde grader,

mens fisk med alvorlige grader av nefrokalsinose ikke overlevde overgangen til sjø. Uavhengig

av alvorlighetsgraden av nefrokalsinose, bestod mineralkompleksene hovedsakelig amorf kar-

bonatapatitt, et kalsiumdominert mineral. I tillegg ble et flertall av fisk med nefrokalsinose

diagnostisert med hyperkalsemi (forhøyede nivåer av kalsium i blodet). Fisk med moderate

og alvorlige grader av nefrokalsinose hadde også høye plasmanivåer av magnesium, glukose og

aspartat aminotransferase, som mest sannsynlig var en indikasjon på forstyrret osmoregulering

og økt stressnivå. En transkriptomstudie avdekket at fisk med alvorlig nefrokalsinose hadde

en massiv nedregulering av metabolisme og energiproduksjon, en oppregulering av signalveier

involverte i vevsreparasjon og funksjonsvedlikehold, samt en oppregulering av inflammatoriske

responser. Disse resultatene indikerte tydelig at nefrokalsinose er en alvorlig velferdsutfordring

hos atlantisk laks, som kan ha dramatiske konsekvenser for fiskens overlevelse.

Forskjeller i fôrsammensetning brukt i de ulike anleggene i kartleggingstudien var ikke korre-

lert med forskjellene i andel fisk med nefrokalsinose. Dette kan bety at nefrokalsinose ikke er

direkte relatert til fôrsammensetningen. Resultatene viste heller ikke noen sammenheng mel-

lom CO2 konsentrasjoner i vann og utvikling av nefrokalsinose. Resultatene indikerte imidlertid

tydelig at en høyere andel fisk med nefrokalsinose ble funnet i settefiskanleggene som brukte

sjøvannstilsetning i sitt driftsvann. Det kan derfor være at nefrokalsinose kan være relatert

til en økning i konsentrasjonen av ioner i driftsvannet. Det ble derfor gjennomført et forsøk

ved et settefiskanlegg, hvor utviklingen av nefrokalsinose ble fulgt parallelt med vannkvalitet

før og under tilsetting av sjøvann. En klar økning i andelen fisk med nefrokalsinose, kort tid

etter tilsetning av sjøvann i karene, støttet observasjonene i kartleggingsstudien som antydet

at sjøvann kan være en av faktorene som forårsaker nefrokalsinose. Settefiskanlegget tilsatte

sjøvann mens fisken fikk «vintersignal» (LD12:12) som betyr at fisken fortsatt oppfattet at det

var vinter og således ikke hadde begynt smoltifiseringsprosessen. Dette kan ha resultert i en

mismatch i smoltifiseringssignaler, noe som førte til osmoregulatorisk stress. Fisken hadde en

økning i kalsium- og magnesiumnivået i blodet etter og under tilsetning av sjøvann, som først

ble regulert ned når saliniteten stabiliserte seg. Hormoner som reduserer kalsiumopptak over

gjeller samtidig som de hemmer tarmens kalsiumopptak ble oppregulert hos fisk med nefrokalsi-

nose sammenlignet med kontroll. Dette kan ha vært relatert til dannelsen av kalsiumavleiringer

i nyrene, da lokal dysregulering av kalsiumhomeostase i nyrenes interstitium kan spille en nøk-

kelrolle i patogenesen av nefrokalsinose.